«Nå står ikke verden til påske»

Geir Håkonsund, ansvarlig redaktør iFinnmark fotografert i Hammerfest torsdag.

Geir Håkonsund, ansvarlig redaktør iFinnmark fotografert i Hammerfest torsdag. Foto:

Et uttrykk vi bruker om noe uventet, noe vi overhodet ikke hadde forutsett.

DEL

Meninger (iFinnmark) Det brukes gjerne i en spøkefull tone, men med antydning til at verdens undergang er nært forestående. Det kan jammen føles sånn innimellom også.

Jeg har som veldig mange andre begynt å bli litt smårar av koronaviruset. Ikke fordi jeg er smittet eller syk, heldigvis, men fordi det er det eneste som opptar meg om dagen.

Som redaktør i et nyhetsmedie som gjør sitt beste for å formidle nyheter kontinuerlig, er det kanskje ikke så rart. Jeg søker aktivt oppdatering konstant, ser på nyheter døgnet rundt, prøver å være oppdatert. Snakker med ordførere og helsevesen. Jeg drømmer om dette om natta. Ringer mine nære og kjære flere ganger daglig for å sjekke status. Er de fortsatt friske? Har de blitt hostet på av noen? Har de det bra?

Dette ble vel ikke helt som planlagt for noen av oss. Vi skulle jo fleske oss på hytta med storfamilien i påsken. Spise smågodt og sjokolade og sove lenge før lange, gode frokoster med vennegjengen. Gå en skitur, eller scootertur, med gode hyttenaboer før det tradisjonelle påskerennet. Spille spill. Drikke øl på afterski og dra på påskefester med gode venner. Noen av oss skulle nyte strender og varme i sydlige strøk. Langt vekk fra nordmenn og dagliglivets mas og fjas. Bruke litt for mye penger på årets første langweekend til en storby i Europa, eller endelig ta det etterlengtede cruiset med livslange venner.

Nå er vi stuck hjemme. Med fiskegrateng og ettervekst. Daglig må vi forholde oss til sykt irriterende vandremeldinger på Facebook, der vi skal utfordres til å dele bilder av oss selv for 20 år siden eller gjette hva Noens fjerde barn heter. (Det driter jeg i). Det vanker saftige bøter og offentlig utskjelling for de som bryter reglene om karantene, eller påbudene om å ikke være mer enn fem mennesker på samme sted.

Ikke kan vi få besøk av venner sørfra heller. De må i så fall rett i karantene, som alle andre sør for Dovre som drister seg nordover. Vi må pent finne oss i å skule på hverandre på butikken med èn, eller har det blitt to, meters avstand. Om du nyser på butikken må du regne med å bli hengt ut til forlystelse for nett-trollene eller kanskje rapportert til politiet.

Hvor skal dette ende, tenker du kanskje, om du er som meg. Påskemorgen slukker vel som kjent sorgen?

Ja,ja. Jeg skal ikke klage. Det er ikke synd på meg. Jeg har Netflix og FaceTime hjemme, og matbutikk og vinmonopol i gangavstand fra der jeg bor. Ikke er jeg i risikogruppen heller, så sannsynligheten for at jeg selv stryker med er ganske lav, om jeg bare er normalt fornuftig og følger reglene. Ikke nytter det å bekymre seg unødig over ting man ikke får gjort noe med heller. De som til nå ikke har fått med seg alvoret er enten utilregnelige eller døde. Jeg trøster meg med at helsevesenet gjør jobben sin, og gjør så godt jeg kan for å støtte med det jeg kan.

Det er mer synd på andre.

Småbarnsforeldre for eksempel. Jeg så nylig et innslag på nyhetene der en firebarnsmor ble intervjuet om hvordan hun hadde taklet de ni første dagene i karantene med barna sine og hjemmekontor. Mens tvillingene hennes på seks år hylte og brølte i bakgrunnen, som to orientalske gråtekoner (kvinne som får betaling for å gråte og klage og uttrykke sorg på vegne av andre), sa hun med skjelvende stemme at; "neida, det har gått fint til nå. Men det er jo heldigvis over snart." Så feil kan man altså ta.

Eller man kan velge å kjøre en optimistisk linje som Donald Trump, verdens mektigste mann (og kanskje en av de smarteste, i følge ham selv). «I would love to have the country open up, and ready to go, before easter», var presidentens håp på tirsdag.

Jeg og, Donald.

Det er jo lov å håpe selv om verdens fremste medisinske eksperter mener dette vil ta lang, lang tid. Her hjemme har Erna & co foreløpig satt ned foten for normalt dagligliv fram til etter påske. Vi kan jo håpe at noen lykkes med å utvikle en vaksine på rekordtid, eller be om at viruset forsvinner like brått som det kom. Et påskemirakel. Det har jo skjedd før.

Eller vi kan fortsette som de forrige to ukene har vært. Bunkre opp mat og holde oss hjemme og være usosiale. Legge på oss et par, tre påskekilo med god samvittighet, og ta en dag av gangen.

Jeg tror nesten det er det beste.

Enn så lenge, ta vare på hverandre.

Artikkeltags