Min bestemor søkte tilflukt med sine foreldre og to av sine fem søsken i kjelleren i huset under krigen

Ifølge Statistisk sentralbyrå var det 1. januar i år 6798 gjenlevende mennesker i Finnmark som opplevde krigsårene 1940–1945.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. (iFinnmark) Øst-Finnmark ble frigjort fra tysk okkupasjon allerede høsten 1944, da russiske soldater ankom Bjørnevatn 25. oktober 1944. For resten av Troms og Finnmark kom frigjøringen først 8. mai 1945. Men tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms pågikk fra oktober 1944 til mai 1945. Sivilbefolkningen på nærmere 60 000 ble tvangsflyttet sørover, men omkring 25.000 mennesker gjemte seg der de fant plass på fjellet og i naturen.

Min bestemor var en av de som ble tvangsevakuert.

Hun vokste opp i Vardø og var 25 år gammel da sovjetiske styrker bombet Vardø og Vadsø den 23. august 1944. Hun søkte tilflukt med sine foreldre og to av sine fem søsken i kjelleren i huset. Det var med nød og neppe at hennes eldste bror, som hadde søkt tilflukt et annet sted, klarte å redde familien fra den sikre død.

Familien overlevde bombingen og ble så tvangsevakuert med fiskeskøyter sørover. Høsten det året skal ha vært uvanlig flott, noe som skal ha vært sterkt medvirkende til at ikke folk som hadde mistet alt de eide, frøs i hjel på disse overfylte båtene på vei mot usikkerheten.

Etter et lengre opphold hos en søster på Helgeland flyttet hun tilbake til Vardø med en av sine brødre. De bodde da på Nordpol Kro, som eksisterer den dag i dag. Ferden bar videre til husmorskolen i Kåfjord, der hun traff min bestefar og flyttet til Hammerfest der hun levde i hele sitt liv før hun døde i 2004.

Da var hun blitt dement, hun husket ikke mye av noe. Men noe av det siste hun sa til meg var, «jeg savner den katta», med referanse til familiens høyt elskede katt som forsvant da tyskerne på Hitlers ordre bombet hjemplassen hennes.

For min generasjon og senere, har stort sett krigen vært noe vi ikke har hatt annet enn et skolebok-forhold til. Men for foreldre- og besteforeldregenerasjonen har andre verdenskrig vært noe riktig annet.

Jeg husker godt nyttårsfeiringer der familiens fokus var å berolige bestemor som gruet seg så veldig til nyttårsrakettene, fordi de minnet henne så om krigens dager, og lyden av bomber og granater og død og fordervelse. Slik var det vel for mange av de som opplevde andre verdenskrig.

I dag er verden annerledes, vi lever heldigvis i fred i Norge, selv om det i aller høyeste grad er grunn til bekymring for mye av utviklingen ute skjer ute i den store verden.

For ikke lenge siden tok jeg turen innom Gjenreisningsmuseet i Hammerfest, som blant annet viser film fra årene med gjenreisning i Finnmark. Det er tilsvarende museer og utstillinger rundt omkring i fylket, som er tydelige tidsbevis på enormt hardt arbeid, dårlige leve- og oppvekstkår, og på en stå-på-vilje og et samhold som er rørende.

I dekningen av mye av det som skjer i fylket vårt hører jeg stadig folk referere til at Finnmarkinger er vant til å stå sammen, og virkelig trå til når det trengs. Med klare referanser til tiden etter krigen, da man ikke hadde annet valg enn å stå sammen og dra lasset i samme retning til glede for fellesskapet.

Det er jo unektelig lett å dra paralleller til dagens situasjon, og tiden vi nå er inne i.

Tidens gang gjør dessverre sitt til at generasjonen som levde under krigen- og i etterkrigsårene er en utdøende rase. Sakte, men sikkert går disse årene inn i historien, og vi har heldigvis dager som 8. mai for å minne oss på hvor viktig lærdom fra historie er.

Om en liten uke er det 17. mai. En dag som blir annerledes enn alle tidligere 17. mai-feiringer vi har vært vant til. Historien vår vil være preget av året med koronakrisen. Og disse rare ukene med unntakstilstand, frykt og usikkerhet vil være noe som snakkes om i generasjoner.

Kong Haakons tale 8. mai 1945, for 75 år siden, var viktig og riktig for et helt folk. Og på denne merkedagen 8. mai 2020, er det forhåpentligvis noen som setter pris på en påminnelse om kongens ord.

De er like viktige å huske for historiens del i også de neste 75 årene.

KONG HAAKONS TALE. 8. MAI 1945:

«Kjære landsmenn.

Jeg og min regjering sender i dag en varm hilsen til alle norske kvinner og menn. Gjennom en mørk og vanskelig tid har det norske folk opprettholdt en ubrytelig front mot de tyske undertrykkere og deres hjelpere. Sammen med våre allierte beundringsverdige militære innsats, har den offervilje og utholdenhet dere har vist, ført til frigjøringen av vårt land. Nå er vi ved målet for vår kamp. De tyske okkupasjonsstyrker i Norge har overgitt seg. Ennå oppholder de seg i vårt land. Den krigstilstand som har hersket siden vi ble angrepet natten til den 9 april 1940, er ennå ikke opphevet, men våpenstillstand er inntrådt.

I denne situasjon er det mer enn noensinne nødvendig, at alle bevarer den ro og viser den verdige opptreden som har vært vårt folks styrke under hele okkupasjonstiden. De som skal handle, har fått sine forholdsordrer, og vil følge disse. De andre hjelper vår sak best ved å avholde seg fra enhver uoverlagt opptreden.

Mange forhold er fremdeles uoversiktlige. Våre vanskeligheter er ikke forbi, men når vi nå tar fatt igjen, vil det være i et fritt land, hvor vi sammen skal bygge Norges framtid for oss selv og for våre barn.

Tiden som kommer vil stille store krav til hver enkelt. Det vil være av vesentlig betydning at alle lovlige myndigheter får den hjelp de ber om, og at alle retter seg etter de bestemmelser som må følges i overgangstiden. På min regjerings og egne vegne vil alle nødvendige skritt bli tatt av de forskjellige myndigheter som er utpekt hjemme, eller som vil komme utenfra. De alminnelige retningslinjer vil allerede være kjent av dem som har deltatt i Hjemmefrontens arbeid.

Den militære situasjon vil fortsatt i noen tid gjøre det vanskelig å føre inn sivile forsyninger i den utstrekning vi kunne ønske. Men tilførslene vil komme etter hvert. Vi vet, at alle villig vil rette seg etter de restriksjoner som er nødvendige, og [at de] samtidig gjør sitt ytterste for at den hjemlige produksjon kan fortsettes. Landsmenn.

Vi føler alle det samme på denne dag. La oss holde fast ved det samhold som har ført oss frem til seieren. Og la oss i denne stund minnes dem som ofret livet i kampen for Norge.

La oss samles i løftet: Alt for Norge».

Red.anm.: Denne saken ble først trykket i Finnmark Dagblad med teksten:

«Ifølge Statistisk sentralbyrå var det 1. januar i år, 6798 gjenlevende mennesker i Norge som opplevde krigsårene 1940-1945.»

Tallene fra SSB gjelder naturligvis for Finnmark, og ikke Norge.

Rettelse 9. mai: Saken ble også publisert med opplysningen om at det var tyske styrker som bombet Vardø i 1944. Dette er nå rettet til sovjetiske styrker.

Artikkeltags