«Den jævla naboen»

De siste dagene har vi skrevet flere saker om folk over hele fylket som sliter med naboen. Det bråkes og festes, krangles og slåss- og noen av kampene ender i retten.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. (iFinnmark) Norske rettssaler er fulle av nabokrangler, og undersøkelser viser at èn av ti er i konflikt med naboen. Setningen "Den jævla naboen", er også en tittel vi finner på både bøker, dikt og sanger.

Tidligere i sommer spurte vi også våre lesere om hva dere krangler med naboene om.

Vi fikk inn et hundretalls svar, og debatten var i gang. Vi fikk også kjeft fra enkelte lesere som heller rettet sin harme mot oss.

For det var minst like irriterende å måtte lese om andres nabokrangler, og det føltes som å rive av et plaster fra et blødende sår når man måtte lese om andres ulykke så tett opp mot sin egen nabofeide.

Til det kan vi ikke gjøre annet enn å beklage, og oppfordre til å raskt klikke seg videre, eller bla om.

Det er altså ganske vanlig at vi lar oss pirre og terge av naboens snodige påfunn, manglende medfølelse eller rett og slett dumskap.

Over hele landet møtes naboer titt og ofte i retten i saker som enten dreier seg om bråk og fyll, gressklipping og snøfresing, eller uenighet om eiendomsgrenser.

Noen av sakene handler også om sterke ønsker om å få en slutt på brunstige brøl fra naboens soverom, galende haner i hagen eller blokkfløyte-terror fra morgen til kveld.

Noen nabokrangelhistorier får ofte et litt komisk preg når de fortelles. Men for dem det gjelder er det blodig alvor. Og når det eneste man vil er å få fred og ro, hjelper det fint lite at man bidrar til fornøyelige overskrifter i lokalavisa. Det er langt i fra morsomt å leve i en konfliktfylt hverdag med noen som bor vegg-i-vegg.

De fleste av oss vil jo aller helst leve i fred og fordragelighet med hverandre. I trygge omgivelser og med en god og vennskapelig tone.

Er det for mye å be om?

Selv har jeg både vært velsignet med gode og snille naboer, og forbannet meg over naboer fra helvete. En av disse var en trompet-spillende sadist, som fant stor glede i å kildesortere andres søppelposer, spionere med kikkert og blåse grusomme støt i diverse blåseinstrumenter i tide og utide. Morsomt å forestille seg. En pest og en plage å leve med.

Men er vi ikke egentlig ofte, i hvert fall delvis, medskyldige til slike store konflikter?

En nabokrangel kan jo også være en "høna-eller-egget» sak. Hvem kastet den første steinen?

Jeg er sikker på at trompetistsadisten også har lagt meg for hat, av grunner jeg selvsagt ikke kjenner meg igjen i. Selvinnsikt har man jo naturligvis nok av selv.

Det er jo ikke til å komme fra at det også er en lettelse å se at man slett ikke er alene, og at det finnes eksempler på nabokrangler som får ens egen situasjon til å framstå som bagateller i forhold.

Mange husker historien der en mann sørpå hadde fått nok av at naboen nektet å fjerne uthuset som var bygget slik at halvparten lå på hans tomt. Etter fire års krangel og uvennskap tok han saken i egne hender og kappet like godt av halve huset mens naboen var på ferie. Dermed ble det slutt på en årelang konflikt, og starten på en ny.

Historiene om kvinner og menn som virkelig legger utspekulerte planer for å ta rotta på erkefienden i nabohuset er også god inspirasjon til en følelse som dessverre driver mange; HEVN.

Om jeg selv hadde vært plaget av haner i nabohagen kunne jeg vært tilbøyelig til å investert i en rev eller to som mitt eget husdyr.

Jeg lekte også med tanken på å leie ut boligen min til et polsk danseband for å ta opp kampen med trompetisten. Men frykten for at de skulle finne tonen, og at jeg dermed måtte forholde meg til husokkupanter i tillegg, satte en stopper for det.

Det er jo også fristende å foreslå den gode gamle metoden der man «tar igjen med samme mynt».

Hvis man for eksempel er plaget av orgasme-hyl fra den nyinnflyttede naboen, (på lista over det mange sliter med) kan man jo benytte anledningen til å lære seg noen sanger på sin egen nyinnkjøpte blokkfløyte. Lyden vil trolig både irritere og medføre nedsatt vilje til elskov i nabohuset.

Når det gjelder slåsskamper, karaokekvelder, dynamitteksplosjoner, mopeder uten lydpotte eller ulende barn er trolig det beste rådet å oppfordre til dialog. Det kan jo være at man sparer både tid og penger hvis man banker på hos naboen i et rolig øyeblikk, og på en grei og høflig måte argumenterer for et bedre naboskap.

Hvis man ikke når fram med dette kan det være greit å sette av en time eller to til å lese seg opp i lovverket. Det finner du på lovdata.no

Naboloven, også navngitt som granneloven, gir grundig innføring i lover og regler. Politivedtektene for de ulike kommunene er gjerne mer konkrete, men varierer noe fra kommune til kommune. (Søk på kommunenavnet + politivedtekter) For borettslag gjelder borettslagsloven og i sameier gjelder eierseksjonsloven. I tillegg har du ordensreglene for der du bor.

Det kan også være greit å huske på den mest fornuftige loven av dem alle, som enkelt og greit fastslår:

«Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og for øvrig kan du gjøre som du vil.»

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken