«Mødrene har grædt» til minne om en ekte helt

Mødrene har grædt

Mødrene har grædt Foto:

Av
DEL

Leserbrev (iFinnmark) Min morfar var fra Lille Lerresfjord i Alta. Mormor vokste opp i Leirvika, den gang Sørøysund, nå Hammerfest. Morfar var maskinist på båt fra han var ung mann til han gikk av som pensjonist. I yngre år og fram til andre verdenskrig var han på selfangstskuter i isen rundt Grønland. Ved krigens start var han med i Altabataljonen i slaget om Narvik.

Etter at Narvik var oppgitt, mønstret morfar på en Shell-tanker. Av sikkerhetsmessige grunner kunne mannskapet ikke tilkjennegi hvor de seilte.

Fredsvåren var han fortsatt på Shell-tankeren, men mormor og barna visste ikke om han levde, eller hvor han var. De hadde ikke sett hverandre siden krigsutbruddet. Ikke før Japan overga seg og verdenskrigen endelig tok slutt, kunne morfar gi livstegn. Det skulle bli høsten 1945 før familien omsider ble gjenforent, etter nesten fem og et halvt års adskillelse.

Mormor var allerede før tvangsevakueringen fra Hammerfest i oktober 1944 blitt syk med stadig tilbakevendende gallestensanfall. På reisen sørover hadde de samlet de få eiendelene de klarte å bære med seg. Min mor husker godt stekepanna som mormor passet spesielt godt på. Eldste sønnen og de to tvillingdøtrene loste hun trygt med seg på denne reisen, før hun tenkte på å ta hensyn til seg selv. Først etter morfar kom hjem oppsøkte mormor hjelp, og ble operert for gallesten på Vår Frues Hospital i Oslo.

Felles for min mormor og morfar (farmor og farfar var borte flere år før jeg ble til), er at de virket heller uinteressert i å fortelle sin historie. Kanskje var det så mange andre som allerede hadde vært så flinke til å fortelle sin. Og fra høyeste offisielle hold virket det nesten forutbestemt hvem som skulle få heltestempel og ære for innsatsen under krigen. Blant disse var det nok ikke plass til mormor og morfar. Oppdratt var de vel også begge til ikke å stikke seg fram.-

Med hele min familie fra Hammerfest, Sørøysund og Alta har det vært naturlig for meg å være opptatt av krigshistorie. Gjennom årene har det festet seg et bilde av at helterollen tilhørte mennene. Disse heltene har gjennom filmer, bøker og intervjuer, på høytidsdager og andre markeringer passet på å bekrefte hverandre. Gjerne sammen med, og med stadig ny bekreftelse fra tidenes vekslende maktpersoner. Samtidig har jeg blitt stadig sterkere overbevist om at de ekte heltene er blitt oversett. Disse ekte heltene som jeg har i tankene har nok neppe tenkt på seg selv som helter, ja, de har kanskje heller aldri savnet hverken heder eller ære. Bare krigen tok slutt og familien igjen kunne samles trygt, det var deres høyeste ønske. 

Hvorfor har jeg hørt så lite om dette, hvorfor har jeg ikke lest bøker om dette? Ble de ikke skrevet? Eller er det jeg som ikke lett hardt nok? Men i høst kom jeg ved en tilfeldighet nettopp over en slik bok.

Vi har vært så heldige å få kjøpe et gammelt hus «på rot», og der fant jeg en bok av Gisken Wildenvey, «Mødrene har grædt» fra 1949. Endelig en krigshistorie om kvinner, skrevet av en kvinne. Om hvordan det var å få endene til å møtes, skaffe mat og klær til barna, berolige og gi håp om at det snart skulle bli fred, at far skulle komme hjem og at det skulle bli en råd med alt. Håp og tvil, mismot og fortvilelse, sorg og savn. Skrevet så jeg kjente hva det innebar og hva det betød. Disse kvinnene hadde knapt i tankene at deres innsats skulle gi heltestatus. Men om noen hadde fortjent nettopp det, så måtte det være dem. 

Min mormor var en helt.


Artikkeltags