«Er virkelig mennesker ondskapsfulle, eller er det mangel på kunnskap?»

– Det er trist og det gjør meg ikke minst forbannet, skriver Kjersti Sollien Iversen, og understreker at Hvaldimir ikke klarer seg uten hjelp fra mennesker.

– Det er trist og det gjør meg ikke minst forbannet, skriver Kjersti Sollien Iversen, og understreker at Hvaldimir ikke klarer seg uten hjelp fra mennesker. Foto:

Av
DEL

Leserbrev (iFinnmark) Et spørsmål jeg har stilt meg etter at «Hvaldimir» forsvant fra Hammerfest fredag 19. juli:
Som vanlig innbygger, men også i forbindelse med min rolle i politikken, har denne saken berørt meg litt mer enn bare ingenting.
«Hvaldimir» er menneskeskapt tam, og kan derfor ikke klare seg uten mennesker.
Det er vårt ansvar å ta vare på han. En del mennesker har lært masse om tamme hvaler disse siste månedene, takket være forskerne og informasjonen de har gitt, mens andre fortsatt mangler evnen til å forstå at en tam hval ikke er det samme som en vill hval.

Dessverre er det bevis som sier han ble ledet bort fra Hammerfest, og tatt over til Hønseby.

Enkelte jublet direkte over dette. «Endelig fikk man han bort fra den forurensede havna.».
Men hvor lurt og gjennomtenkt var nå egentlig det?
Vi kan selvsagt også finne på andre unnskyldninger, og spørre oss om hvorfor, men han fulgte nå en båt over fredag 19. juli, det er ubestridte fakta, dessverre.

Alt arbeidet som har vært lagt ned i «Hvaldimir» for å sikre fasiliteter, logistikk, dokumentasjon, frivillige, og ikke minst forskere som har satt livet sitt på vent for å ta seg av «Hvaldimir», ble nærmest spyttet på, fordi «noen» bare hadde lyst.
Det er trist og det gjør meg ikke minst forbannet. Og når jeg tenker på de økonomiske utgiftene, alt merarbeidet, og ikke minst belastningen, både for «Hvaldimir» og for de som nå har viet deler av livet sitt til han er dette direkte respektløst.
Jeg trodde oppriktig folk hadde litt mer selvinnsikt enn som så, og at noen bare så enkelt kan ødelegge i verste fall fremtiden til en hval på denne måten, er en skam. Og har man virkelig så lite respekt for andre mennesker sitt arbeid?
Men det er jo bare en hval, eller er det nå det?

«Hvaldimir» er og forblir en tam hval.
Det prates om instinkter, og hvis han blir sulten nok så jakter han.
Hva om han ikke har de instinktene? Hva om han er født i fangenskap?
Forskerne har hatt kamera på han daglig i over 2 måneder og alle dokumentasjoner viser at han ikke jakter for å spise. Sannsynligheten er derfor stor for at han aldri kommer til å være i stand til å fange sin egen mat.
Lykkelige slutter finner du på film, ikke i det virkelige livet.
For det er ikke bare uten grunn at Fiskeridirektoratet etter råd fra Havforskningsinstituttet og andre fagmiljøer bestemte at hvithvalen skulle fôres under kontrollerte former.
Hammerfest kommune i samarbeid med organisasjonen Norwegian Orca Survey fikk derfor ansvaret for å sørge for at fôringen skjer i henhold til fastlagte rutiner på et fast egnet sted i Hammerfest.
Og ennå er det fortsatt mennesker som tror denne hvalen bare kan overlever i det fri?
At man setter andre innbyggere i tvil er en ting, men at man setter kunnskapen til forskere, fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet med flere i tvil, er ganske imponerende.
Hvordan har mennesker blitt så selvgode?

Selv navigeringsevnen ser han ut til å mangle.
Ja, du lurer vel på hvorfor jeg skriver det, men en hval som bevisst holder seg langs eller ved land og ikke returnerer direkte til der hvor mattilgangen var, mangler høyst sannsynlig dette. Det er ikke normal oppførsel av en hval, selv ikke en tam en. Noen som også forklarer hvorfor han ikke forlot Hammerfest havn, før noen ledet han bort, og hvorfor han ikke returnerer av egen fri vilje hit. Han finner rett og slett ikke veien.

«Hvaldimir» hadde det fint i Hammerfest. Han fulgte med forsker Eve Jourdain, som om han skulle vært en hundevalp. De fleste innbyggerne har tatt «Hvaldimir» til hjertet sitt og bryr seg oppriktig om han. Han blir tatt vare på, han blomstret, har lagt på seg og så ut til å trives.
Ja, det har vært små uhell, som kunne gått ille, men som heldigvis gikk bra, etter forholdene. Alle uhell som et resultat av menneskers uforsiktighet. Disse har man heldigvis lært av. Første gang er det et uhell, neste gang dumhet.

Dette stuntet fra enkeltindivider som tok saken i egne hender og førte han fra Hammerfest, kan i verste fall gjøre at man må starte på nytt ett nytt sted. For det er faktisk ingen garanti for at det er mulighet til å lede «Hvaldimir» hjem. Det har allerede vært mislykket forsøk på å få han hjem. Vil det neste fungere, eller vil man bare måtte gi opp?
Flyttes han til et nytt sted, vil han da holdes på dette nye stedet, eller vil han dra fra havn til havn etterhvert?
Og hva med til vinteren? Forsvinner han en januarkveld, vil man i det hele tatt kunne finne han igjen.
Ingen vet, og man kan risikere å måtte starte helt forfra igjen. I verste fall er dette begynnelsen på slutten.

Tenk, disse hvalene, både Beluga, Spekkhoggere og andre marine dyr, har større og sterkere familiebånd enn det vi mennesker har. De bærer sine små i 18 måneder. De dier dem i over 2 år, og familiene lever samlet fra fødsel til død. De holder sammen i tykt og tynt.
Og her sitter mange av oss og sier: disse dyra vet ikke bedre.
Kanskje det er vi mennesker som faktisk ikke vet bedre….

Jeg håper virkelig at vi klarer få «Hvaldmir» tilbake til Hammerfest. Jeg håper alle kan la han være såpass i fred, at man respekterer både han og de som jobber med han.
For kanskje er det han som er den klokeste av oss.

Artikkeltags